søndag 19. august 2018

Hvordan Norge ble til

Da Odin og Åse levde, 4000 år før Kristus, var det nok sånn at de ikke var så organiserte, akkurat. Jeg tror det likevel var sånn at de møttes, og kunne finne på ting sammen, og sang til hverandre, også før Odin kom på å begynne å snakke. Og jeg tror de var venner med dyrene. Og hesten kan en jo ri på. Så de kom seg sikkert litt rundt.

Odin og Åse var nok glade i hverandre. Og en dag, helt sikkert, sto de i Djupvika, ute på Lade, og kikket innover fjorden. Og det er jo mye sjø å se utover. Hva som er der inne, i enden av fjorden, er ikke så godt å vite, når en står der og kikker, og drømmer. Og da var det nok sånn, helt sikkert, at Odin pekte innover fjorden, og så kikket han på Åse, og så sa han «nor»! Det var ordet han fant på. Men Åse var ikke dum, og hun hadde sett at det var land til høyre for fjorden, så hun smilte, og så tilbake på Odin, og så sa hun «hest»! Og slik ble det til at Odin og Åse tok seg en tur nordover fra Trondheim, en gang, forbi Stjørdal, og Åsen, og helt inn til Levanger, og enda lenger faktisk. De dro helt til Steinkjer. Og der ble de forelsket i hverandre. Og Steinkjer er jo nesten som Steinberget, ikke sant, og det er beviset. Og der gjorde de sånn som voksne menn og kvinner gjør, og Åse unnfanget en sønn. Og Odin hadde jo bestemt hva han skulle hete, da han pekte innover fjorden, så denne sønnen ble «Norge».

Det er fint, innover der. Men jeg tenker at Odin og Åse nok tok seg tilbake til Trondheim, etter en stund. For, der var jo Nidelva. Og det er på en måte greit med det som er bestandig.

.·: :·.

lørdag 18. august 2018

Åsetro

Jeg er helt sikker på at Odin var fra Trondheim. Og, at de andre norrøne gudene var kameratene hans. Dette er jo en stund siden, men også på den tiden hadde de jo i Trondheim Byåsen, og det er grunnen til at det heter «åsatru». Dama til Odin het Åse, og hun var fra Byåsen. Og det var nok grunnen til at disse åsene ble så populære. Og når Odin ville besøke henne, måtte han klatre opp Steinberget, så det var ikke lett. Åse er nok Mor Norge. I henhold til Olav Aukrust heter hun Solmøy, men grunnen til det, er at en gang Odin klatret opp Steinberget for å besøke henne, ble hun så glad inni seg, at hun sa, så godt hun kunne, at «du er sola i mitt liv». Og da sa Odin, «du skal hete Solmøy».

Men de var vel ikke så flinke til å snakke, tenker jeg. Heller var det nok sånn at det var Odin som fant på språket. Og det gjorde han fordi han ble så opptatt av Nidelva. Han så at elva ble til noe, ved munningen. Så, det var ikke Åse sin skyld at Odin begynte å snakke. Selv om jeg tror hun kunne gjøre ham litt opphisset. Men hva Åse sørget for, var at Odin ble kjent med Utsikten, som er et lite punkt øst for toppen av Steinberget. Derfra kan en se hele byen, ovenfra, og på den tiden var der jo ingen hus, så de så helt sikkert Nidelva renne ut i Trondheimsfjorden.

Dette var jo rundt 4000 år før Kristus, da også Adam levde, og Adam var den av dem alle som skjønte det. Eva var nok mer lydig enn hva Åse var. Likevel, tenker jeg, er det kanskje sånn at en bør lage noen historier om hvordan Odin og Åse hadde det. De ble jo ganske kjente.

Dette er en tegning jeg har laget av Åse:



.·: :·.

fredag 17. august 2018

Tillit

Når jeg tenker tilbake til tiden min i Forsvaret, for lenge siden, tenker jeg at det ikke var mye vi som befalingsmenn var enige om. Vi kunne være svært ulike, med trosoppfatninger, med ulike politiske orienteringer, og vi var ulikt smaksorienterte. Men en ting var de fleste av oss skjønt enige om, mener jeg, og det var at en trengte tillit. Der var nok de, jeg opplevde det, som spilte seg til en rolle, og som mente man kunne være tyv bare man ikke ble oppdaget. Men jeg mener de fleste var helt på det rene med at en leder, som en befalingsmann er, må følges ved at folk stoler på en. Og sånn skal det selvsagt være i politiet, også. En politimann må være en hedersmann. Han må være den en ønsker å gå til når noe fælt har skjedd, og han må være den en ønsker å lystre når det på et sted eller i en situasjon kreves myndighet. Det må være forferdelig for befalingsmenn og politifolk å oppleve at de ikke har tillit. Det betyr at de må trumfe igjennom det de ønsker, og det betyr, alltid, at de må ty til trussel om vold. Og å være sånn, må være et helvete.

.·: :·.

torsdag 16. august 2018

Alt kommer fra Trondheim

Da Nansen var i Trondheim for å undersøke trøndernes vidd, og han var i Bymarka, ble han nok veldig forfjamset over alle de fine bærene. Det var litt sent på sommeren, og der var blåbær og jordbær, så han, og noen andre bær som vi lærer navnene på når vi blir litt større. Og han smakte selvsagt på de bærene han så. Og så tenkte han at i skogen er jordbær små, og utenfor skogen er jordbær store. Og så kom han til å tenke på at sør i Europa, og kanskje andre steder også, er blåbærene bittelittegrann større, og de er hvite inni. Og de er gjerne utenfor skogen. Og de vokser på større busker. Og det er jo rart. Og så ble det til, helt sikkert, at Nansen tenkte at når bærene kommer utenfor skogen, så har blåbærene litt vanskelig for det. Så, de får stive stammer og greiner å være på, og de blir ikke så søte som de egentlig er. I Norge, og i Sverige, og i Finland og deromkring. Mens jordbærene har lett for det, og smaker litt annerledes, de også, når de kommer utenfor skogen, men blir bare større, og saftigere, kanskje.

Og Nansen holdt jo på å utdanne seg til å bli sånn zoolog. Likevel visste han litt om vekster, og han visste at båbær på latin er «vaccinium». Og det har jo med det å vaksinere å gjøre. Og jordbær på latin er «fragra». Og det betyr at det lukter godt. Vi kan jo si "fragrant" om noe, som parfyme, for eksempel. Og hva det betyr kan vi jo tenke på. Men ett er sikkert, og det er at de blåbærene som vokser på store busker ikke smaker så godt som de som er i skogen. Og derfor er det sånn, helt sikkert, at blåbærene, som Nansen fant på Rønningen, faktisk, plutselig begynte å vokse andre steder i verden også.

.·: :·.

Hvorfor Fridjof Nansen dro til Trondheim

Fridtjof Nansen studerte zoologi ved Det Kongelige Frederiks Universitet i Kristiania i perioden 1880–1882. I 1882 fikk han en stilling som 2. konservator ved Bergens Museum, og i 1884 gjorde han sin første legendariske dåd ved å gå på ski fra Bergen til Oslo. Og helt sikkert, tror jeg, var det Trondheim som var skylden til at Nansen ble så gal.

Jeg tenker meg at Fridtjof Nansen rett før 1882 var i Trondheim for å undersøke trøndernes vidd. Ikke bare fordi han studerte zoologi, men fordi han var opptatt av dette «jeg'et», altså av hva en mann egentlig er. Og det er jo litt rart, for vi sier jo «jeg» på forskjellige måter i Norge, beroende på dialektene våre, og det tenkte nok Nansen var snålt, og sikkert litt snedig, og fordi han var en sånn vitenskapsmann, i ferd med å bli, skrev han dikt om det. Og hva han tenkte på, var at det å «være» må ha noe med «været» å gjøre. Men så har vi jo «væren», som er denne geita som har utovertiss, så her var det nødvendig med Guds forklaring. Og helt sikkert, tenker jeg meg, har jeg fått dette diktet i hende ved at en engel har gitt meg det. Altså det diktet som Nansen nok skrev. Og det er skrevet på nynorsk, for Ivar Aasen var jo før Nansen, og Nansen tenkte sikkert på Vestlandet, også, og diktet går sånn:

KVA EIN ER

Om jeg er jag på veg,
som vinden i ei særskilt lei,
er æ som brek av vær
som kåt og leken gjerne er.

Og eg er eiget i
de begge, ikkje apati.
Så, ein må tenkje på
kva vær ein vil skal verda rå.

Da Fridjof Nansen hadde laget det, syntes han nok, helt sikkert, at det var veldig fint, og han takket sikkert Gud, og så tenkte han nok at han måtte bli kjent med disse trønderne. Og det var grunnen til at Nansen rett før 1882 dro til Trondheim for å undersøke trøndernes vidd.

.·: :·.

Hoppbakken

Da Fridjof Nansen var i Trondheim for å undersøke trøndernes vidd, og han formerlig fløy rundt i Bymarka, ikke den andre gang, men første gang, og han hadde gått fra Sverresborg over Ugla for å komme tilbake til Hestsjøen, hvor han hadde parkert hesten sin, kom han til Granåsen. Og da tenkte nok Nansen at det het Granåsen fordi det var så mange graner der. Han var jo ikke dum.

Og der så han at der gikk det veldig oppover. Og da kom han sikkert i hu dette gamle, norske ordet som Ivar Aasen samlet inn og ga ut i bok i 1856, vel, at «Det fell ofta tyngre å stiga ned en upp.» Og da tenkte nok Fritjof, at da kan trønderne hoppe på ski ned bakken. Og da han senere kom tilbake til Hestsjøen, hvor han hadde parkert hesten sin, og så red til Heimdal, hvor han traff denne søte, unge jente med røde fletter, så fortalte han det til henne, hva han hadde observert og tenkt. Og da så denne unge, søte jenta på ham med tårer i øynene og sa: «Det ska' meir enn en kule te for en trønder, sjø.»

Og da skjønte nok Nansen at han hadde sagt noe dumt. Så, han kastet seg på hesten, igjen, og red så fort han kunne tilbake til Hestsjøen, vekk fra den søte, unge jenta med røde fletter som var så fæl mot ham. Og på veien tenkte han sikkert på dette trønderske uttrykket "sjø". Så, helt sikkert snudde han, og red tilbake til den søte, unge jenta med røde fletter, og så spurte han henne hva det egentlig betyr, dette uttrykket. "Skjø' du ittjnokka, du da," svarte den søte, unge jenta med røde flekker sikkert da. Og da måtte nok Nansen kaste seg på hesten igjen.

Da han kom til Hestsjøen, var han nok forundret over at det var en liten sjø. Og han tenkte på det, og så kom han til at sjøen lå ved siden av jorden. Altså bakken. Og det var jo lurt, tenkte sikkert Fritjof da, for det betyr at det å skjønne har med følelser å gjøre. For, Nansen var ikke dum, og tenkte nok at et menneske er både vann og tørt land. Og da han kom tilbake til Oslo, fortalte han dette til en professor. Og slik har det seg at den søte, unge piken med røde fletter på Heimdal er skyldig i at alle lærde i hele verden vet at det å skjønne noe, er deilig.

.·: :·.

tirsdag 14. august 2018

Nansen og Ugla

Da Fritjof Nansen var i Trondheim for å undersøke trøndernes vidd, var han to ganger i Bymarka på samme dag. Helt sikkert. Og han syntes nok det var så fint der at han fløy, når han tok seg fram. Det var nok derfor det gikk så fort. På den første turen gikk han ned til Sverresborg, etter hvert. Og så gikk han derfra tilbake til Hestsjøen over Ugla og Granåsen. Og han var nok sprek. For det må man være, om man skal fly avgårde.

Da han kom til Ugla, så han Kyvannet. Og han ble sikkert helt slått ut av hvor fint det var der. Dette var jo ti år før det ble 1900, så det var ikke mange hus der, men ikke langt unna kunne han høre en ugle. Og stedet heter jo Ugla. Da begynte han å kikke, om han kunne se ugler i mosen. For, det hadde jo vært artig, om denne fuglen med det rare kallesignalet hadde falt ned og bestemt seg for noe. Men han så ingen. Og det var jo klokt, tenkte Fritjof Nansen helt sikkert da. Og slik kom uttrykket «klok som en ugle» til verden. Ved Kyvannet.

.·: :·.