lørdag 11. juli 2020

Sånn er vi

Jeg tenker ganske mange har
en følelse av stemning rar.
Det svir i foten stadig vekk.
Og litt jeg får av nyhets-trekk.

Vi er i Norge ikke mer
og ikke mindre bra, blant fler.
Vi har et eie i vårt mål
som særlig ikke passer gnål,

men synd vil ikke målet ta
med mindre Kristus er å ha.
Jeg kjenner ikke verden nå,
og ikke Norge, det nivå.

Men ett er sikkert, sant og visst,
og det er at å bli er trist
om ikke bli er blid, og det
er sånn en er når en er med!

.·: :·.

Og verre blir det

Helt merkverdig er min
interesse som din.
Du er hensynsløst gal
og vil ha mitt befal.

Du er ondskapsfullt vill
og spør om jeg er snill.
Du er nådeløst lam
og vil gi meg en skam.

Og, du er ikke sann.
Du er falsk som salt vann.
Jeg ser intet i deg
som gir gjensyn i meg.

.·: :·.

Tek turen

Der nokon er som trugar veg
du har å høyre til.
Men ingen kan fornedra deg
om ikkje det du vil.

Tek ski og stavar fatt, og gje
deg spenninga i vald.
Lag du din egen låm, må be,
om skipnaden er hald.

Det mykje betre er å sjå
kva ein kan koma på
enn det er, som er steg å få
for keisemda å rå.

.·: :·.

torsdag 9. juli 2020

Til innflytteren

Du flyktning; barna dine,
som du har,
er også barna mine,
ved ditt far.

Om du til landet reiste
med hærverks mål,
det falskt er hva du heiste
ved stedets skål.

Jeg vet at her du landet,
på fremmed jord.
Var følelsene blandet,
der finnes ord.

Og barna, som du skatter,
vet veien fram.
For dem er jeg en fatter.
Og ingen skam.

.·: :·.

Hva vi er

Om det er det å dåre
som gjelder på vår jord
er ingen til å kåre
ved kunstuttrykk og ord.

Da er vi bare sammen
i rovdrift og i strid,
og ei i fryd og gammen
ved utmerkedes flid.

Og det er veldig ille
å ikke være bra,
og intet ha å ville,
og det å gå ut fra.

.·: :·.

onsdag 8. juli 2020

Flis i fingeren

I dag, kjære soknebarn, på veg hjem fra postkassen, hvor jeg postet et brev til unnskyldning, sa jeg til en prektig dame jeg passerte at "sinnet er en rar ting." Og det er noe med det, ikke sant, for, sinnet er den bestemte form, altså substantivet, av det å sinne, som er verb, og alle vet at så å være er å være sint, som er adjektiv. Hva som mangler, er adverbet, som beskriver inntrykket at det å sinne. Så sinn, på norsk, som er mind, på engelsk, har med å være forbannet å gjøre. Vi er, på norsk, i så måte noe høyreiste, hva gjelder intellekt. Altså, som om sinnet, hva mange utlendinger mener er mentalitet, er hjertets befrielse. Forbannet, å være. Og, tenker jeg, de pauli ord i Første Korinterbrev 6:18 ff, hvor det heter:

"Fly hor! All synd som et menneske ellers kan gjøre, er utenfor legemet. Men den som driver med hor, synder mot sitt eget legeme."

Men en person som tvinges til å utarte, legemlig sett, synder jo ikke. Jeg tenker på vold og fa'enskap. Da er sinnet så, at en er, egentlig, sint, og der, egentlig, at en forholder seg til sitt eget legeme. Hvor enn jævlig trusselen er, som man står ovenfor, og, hvor enn jævlig er, hva man er tvunget til å gjøre.

Så. Hva som avgjør hva et menneske er, i det tilfelle, er kjødets tilstand. For, det gjør bare forbannet, og man forholder seg til saken. Hva som gjør hva et menneske er, i ethvert tilfelle, er kjødets lyst, som er hjertets lyst.

Og, så er det dette med å gjøre seg gjeldende. Vet dere, at på skrivebordet mitt har jeg en sånn tilkoblingssentral til datamaskinen min. Den er ikke større enn 9 x 4 centimeter, omtrent, og den virker hele tiden, og er slett ikke dum, og den er av merket "dacota", og det er USB tilkobling jeg snakker om, men alle ledningene som jeg knytter til den tingen gjør så, ved tyngdekraftens uheldige virkning, at den står og vipper. På skrivebordet mitt. Jeg har prøvd å ordne severdigheten, ved å bore hull i skrivebordet, og lage til et fantastisk, eller snarere guddommelig, vil jeg si, arrangement med en ståltråd som stikker opp. Likevel står den tingen og vipper. Så, da jeg kom hjem, etter å ha møtt den prektige dame, gjorde jeg et notis av saken, og jeg fastsatte en spiker av den typen som er med hake på, sikkert for at en kan henge noe på den, på en vegg, der, rett på skrivebordet, som nesten låste den tingen, det er tale om, fast. Og, det ble fint, syntes jeg da. For, du har ditt og datt, men jeg har en flis i fingeren, ikke sant. Det er et gammelt ord, det å ha flis i fingeren. Så, kjære soknebarn, nå lurer jeg på hvordan det blir.

.·: :·.

tirsdag 7. juli 2020

Mor og barn

Det er min oppfatning at det for barn å gå i barnehage er uheldig. Barnehagen er, i dag, et inngjerdet område, så det er som et fengsel, nærmest, og det utvikles miljøer som er gjengpreget allerede mens barna er veldig små. Jeg vet ikke hva som er av læring, i barnehager. Men det er helt klart, at et barn finner fort ut av et kvadratkilometer stort område. Etter det er lek der repetisjon.

Mye bedre, etter mitt skjønn, er at små barn er hos sin mor, hele dagen. Derved utvikler barnet identitet, og det utvikles miljøer av familier beroende på barnas omgang med hverandre. Barna får omgang med eldre barn. Og ved far og mors omtanke og omsorg utvides barnets periferi og perspektiv stadig vekk, ettersom hvor grensen går, i lendet, flyttes. Barnet kan holde på med et eller annet på egen hånd. Eller det kan velge å leke med andre. Det kan finne seg et tre å klatre, og sitte der alene og drømme, eller det kan ta på seg sånn skjerf for munnen («kerchief» heter det på Amerikansk), ta fram lekepistolen sin, eller pynte seg med en fjær som er funnet, og leke cowboy og indianer med andre unger. Har man hage, kan man plage sin far, uten å ha noen forestilling om at man gjør det, ved å hente en masse gipsplater i fra naboen og lage hytte, i hagen. På vinteren. Når det er vått. Ikke sant. Det er læring ved det, på så mange slags vis. Man kan bli uvenner med venninnen sin, og så lære seg fort og greit og de to om det å bli venner, igjen. Man kan la sin mor lage boller og sjokolademelk, midt på formiddagen, og det kan ingen som mor gjøre. Man kan være med mor i butikken, og høre henne samtale med annet folk. Og, når man finner noe, der ute, som man ikke fatter hva er, kan man ganske enkelt bare gå hjem og spørre mor. Og mor har fang, ikke sant. Selv tidlig på morgenen eller midt på formiddagen kan det, eller er det ofte, trang til det fang, i små barn.

Prisene på boliger, og det alminnelige prisnivå, må ned. Familier må kunne bo og klare seg på anstendig vis ved bare fars inntekt.

.·: :·.

mandag 6. juli 2020

Minne

Jeg har minner for livet, og minner som er
sånn at jeg helst vil glemme hva tankene er.
Det er noe jeg glemmer. Hardangervidda
har jeg gått flere ganger med ordre å ha.

Der var møter jeg minnes i savn og med fryd.
Der var også de mennesker tål lot be pryd.
Hva jeg minnes eksakt er de øyer jeg fikk
av hva mann er. Det er ikke gitt ved mitt blikk.

Hva jeg minnes eksakt er den klem som hun ga.
Hva jeg minnes eksakt er den setning han sa.
Jeg kan vitne om sånt, i en rett hvor som helst.
For, en mann vil ha blikket, vil ikke bli frelst.

.·: :·.

Verdi

En geitrams står på gårdsplassen,
og ikke bak, i plastkassen.
Til det er geitramsen for fin.
Og den jeg har, jeg kaller min.

Men, av verdi er hva jeg har
der bak i plastkassen, jeg tar
det fram når jeg er blitt litt lei
av geitramsen, ei nellik grei.

Og dette diktet ble litt fint.
Selv om jeg er en kropp forpint.
Jeg mener jeg er Kristus i.
Og da er dette av verdi.

.·: :·.

Kvinner i Retten

Det er min bønn at kvinner i framtiden ikke anlediges til å vitne i Retten eller til å sitte i Retten. Jeg er glad i kvinner. Jeg er glad i kvinnene i min familie, jeg er glad i de to kvinner jeg har bodd sammen med, jeg er glad i kvinner i det hele tatt. Hva gjelder det å vitne, og det å dømme, er kvinner der, imidlertid, at de stiller opp. En kvinne gir sitt besyv med. Og minne, og blikk, blir gjerne syn, og syn er beroende på så mange ting. Når man i våre dager snakker om "virkelighetsoppfatning" i Retten er det et klart sykdomstegn. Og denne lidelsen forsvinner ikke før kvinnene er trukket ut.

Dette at kvinner gjerne legger på, eller glemmer, eller påstår noe som objektivt sett ikke stemmer, har med kvinnens myndighet, å gjøre. Det er stikk i strid med kvinnens legning, som kjønn, å gå i dress. Kvinnen vil pynte på saken.

.·: :·.