torsdag 16. august 2018

Hoppbakken

Da Fridjof Nansen var i Trondheim for å undersøke trøndernes vidd, og han formerlig fløy rundt i Bymarka, ikke den andre gang, men første gang, og han hadde gått fra Sverresborg over Ugla for å komme tilbake til Hestsjøen, hvor han hadde parkert hesten sin, kom han til Granåsen. Og da tenkte nok Nansen at det het Granåsen fordi det var så mange graner der. Han var jo ikke dum.

Og der så han at der gikk det veldig oppover. Og da kom han sikkert i hu dette gamle, norske ordet som Ivar Aasen samlet inn og ga ut i bok i 1856, vel, at «Det fell ofta tyngre å stiga ned en upp.» Og da tenkte nok Fritjof, at da kan trønderne hoppe på ski ned bakken. Og da han senere kom tilbake til Hestsjøen, hvor han hadde parkert hesten sin, og så red til Heimdal, hvor han traff denne søte, unge jente med røde fletter, så fortalte han det til henne, hva han hadde observert og tenkt. Og da så denne unge, søte jenta på ham med tårer i øynene og sa: «Det ska' meir enn en kule te for en trønder, sjø.»

Og da skjønte nok Nansen at han hadde sagt noe dumt. Så, han kastet seg på hesten, igjen, og red så fort han kunne tilbake til Hestsjøen, vekk fra den søte, unge jenta med røde fletter som var så fæl mot ham. Og på veien tenkte han sikkert på dette trønderske uttrykket "sjø". Så, helt sikkert snudde han, og red tilbake til den søte, unge jenta med røde fletter, og så spurte han henne hva det egentlig betyr, dette uttrykket. "Skjø' du ittjnokka, du da," svarte den søte, unge jenta med røde flekker sikkert da. Og da måtte nok Nansen kaste seg på hesten igjen.

Da han kom til Hestsjøen, var han nok forundret over at det var en liten sjø. Og han tenkte på det, og så kom han til at sjøen lå ved siden av jorden. Altså bakken. Og det var jo lurt, tenkte sikkert Fritjof da, for det betyr at det å skjønne har med følelser å gjøre. For, Nansen var ikke dum, og tenkte nok at et menneske er både vann og tørt land. Og da han kom tilbake til Oslo, fortalte han dette til en professor. Og slik har det seg at den søte, unge piken med røde fletter på Heimdal er skyldig i at alle lærde i hele verden vet at det å skjønne noe, er deilig.

.·: :·.

tirsdag 14. august 2018

Nansen og Ugla

Da Fritjof Nansen var i Trondheim for å undersøke trøndernes vidd, var han to ganger i Bymarka på samme dag. Helt sikkert. Og han syntes nok det var så fint der at han fløy, når han tok seg fram. Det var nok derfor det gikk så fort. På den første turen gikk han ned til Sverresborg, etter hvert. Og så gikk han derfra tilbake til Hestsjøen over Ugla og Granåsen. Og han var nok sprek. For det må man være, om man skal fly avgårde.

Da han kom til Ugla, så han Kyvannet. Og han ble sikkert helt slått ut av hvor fint det var der. Dette var jo ti år før det ble 1900, så det var ikke mange hus der, men ikke langt unna kunne han høre en ugle. Og stedet heter jo Ugla. Da begynte han å kikke, om han kunne se ugler i mosen. For, det hadde jo vært artig, om denne fuglen med det rare kallesignalet hadde falt ned og bestemt seg for noe. Men han så ingen. Og det var jo klokt, tenkte Fritjof Nansen helt sikkert da. Og slik kom uttrykket «klok som en ugle» til verden. Ved Kyvannet.

.·: :·.

Kirurgene bruker vel synet

Jeg mener hjerte og sinn er ett. Ungene kan jo si, "jeg har vondt i hjertet mitt". Og vi er jo opptatte av hva vi synes godt om. Og det rene intellekt er nok et påfunn. I så måte er jeg enig med Kuhn, som jeg har vist til på hjemmesiden min. Og Nansen skjønte det jo med en gang da den søte, unge piken med lyse fletter, fra Oppdal, sa til ham at det man sår høster man. Kanskje man skal skjelne til de som er funksjonshemmede, og som har gass og bremser på rattet. De har skjønt det.

.·: :·.

mandag 13. august 2018

Sluttpunkt

Saken, som jeg ser det, er at vi har stått overfor et verdensomspennende problem, men at de konkrete lovbrudd er nasjonale problem. Og dette har skjedd i en verden med voldsomt globalt fokus og økonomisk avhengighet. Hva jeg tenker om det, er at de konkrete lovbruddene må påtales. Der må være et oppgjør, og en nasjonal samling. Og at jeg avvikles med en klar fordømming av hva som har skjedd, men uten annen påtale enn overfor de som rent faktisk tok meg i besittelse, og startet det hele.

.·: :·.

Det å sette spor

Da Fritjof Nansen før 1905 var i Trondheim for å undersøke trøndernes vidd, kom han på Heimdal i snakk med denne unge jenta med røde fletter, som var veldig søt, og som nok var fjorten år gammel, og som ble frøken, og den som gjorde at trønderske menn ble så opptatte av dette jernet. Og Fridtjof ble nok betatt av henne. Så han måtte tenke på henne, litt. Og da han dro sørover, igjen, til Oslo, kom han forbi Oppdal. Og der, underlig nok, så han ei søt ung jente med fletter som nok var fjorten år gammel, men håret hennes var lyst. Og Oppdal er jo også Trøndelag. Det syntes nok Nansen var veldig rart. Og han gikk bort til denne søte, unge jenta og spurte, hvordan dette kunne ha seg. Jo, sa jenta, fra Oppdal; man høster det man sår.

Det måtte Fridjof Nansen tenke på. Og da han kom til Oslo, syntes han at det var så fint sagt, at han nevnte det en gang han snakket med ordføreren. Og hva kommunestyret i Oslo da gjorde, var å lage hoppbakke på Holmenkollen, og å begynne å arrangere Holmenkollekene. Eller Holmenkollrennene, som det i dag heter. De ble arrangert første gang i 1892. Det er litt rart, kanskje, vil en svømmelærer tenke, for de hadde jo Sognsvann å stupe i, men de høster jo medaljer i skikonkurranser også. Så, helt sikkert var det nok Nansen sin skyld at den unge, søte, fjorten år gamle jenta med røde fletter fra Heimdal var grunnen til at de i Oslo laget skianlegget på Holmenkollen.

.·: :·.

Lianvannet og Oslo

Fridtjof Nansen var jo opptatt av trøndernes vidd. Tenker jeg. Og da han var i Bymarka, helt sikkert, ikke andre gang, men første gang, så var det jo litt tidlig på dagen, og da kom han sikkert til Lian fra sørvest, slik at han fikk se Lianvannet. Og det syntes han nok var veldig fint. Fridtjof hadde jo sansen. Og da så han sikkert en gammel mann der, som nok var fra Strinda, og som hadde langt skjegg, og en sånn gammeldags caps, om hva slags vann det var. Da sa den gamle mannen til Fridtjof at det er badevannet. Og Fridtjof ble glad og forundret, men det ble ikke noe mer prat om det mens han var i Trondheim.

Da Fridjof kom tilbake til Oslo, imidlertid, ble det til at han tenkte på dette vannet, igjen. Og da gikk han til ordføreren, helt sikkert, og sa, at også vi i Oslo må ha badevann. Og så kikket de på kartet. Og pekte på Sognsvann. Og sa, at det blir badevannet. For det sokner jo til Oslo.

Dette var jo før 1905, og på den tiden var Sognsvannsbekken, som går fra Sognsvann til Frognerparken, sikkert synlig. Og plutselig fikk Fridjof det som på engelsk heter «second thoughts». For hva om ungene i badevannet ble tatt av strømmen og ført ned til sentrum?

Da gikk han sikkert til ordføreren igjen, og så sa han med en sånn barsk, myndig stemme som han sikkert hadde, at en heller ikke ungen ut med badevannet! Og sånn ble nok det uttrykket til.

.·: :·.

Hanen i korga

På norsk har vi dette uttrykket "eneste hane i korga". Og jeg er kommet til, Gud gitt, at det har med det samme å gjøre som det engelske uttrykket "don't count your chickens". Det har med å love å gjøre. Forplikte seg. Og den eneste hanen i korga mi er min hengivenhet til Jesus Kristus.

Kyllingene er som regnet, ikke sant. Man er lovende. Men ikke sur.

.·: :·.