torsdag 17. september 2020

Brev hjem

Det har gått noen år, jeg har gått noen timer, og ikke er gleden sånn at jeg besvimer. Der er sånne angstanfall, stadige smerter, og i dette siste forgiftningens hjerter.

Er en hypnotisert er det lite en kan. Der snevert hva lykkes, og hva som går an. Hver gang jeg noe skaper så tenker jeg på at igjen vil jeg ved en slags skuffelse få.

Motet oppe jeg holder som råd er for meg, gjør det lekkert og fint selv om man fryder seg når man det ødelegger, vil gjøre forpint. For, det er jo en glede å gjøre det fint.

Og, det smerter i kroppen, ved chips gitt, og kryp som forgifter meg når jeg i trance er dyp. Jeg kan slett ikke fatte hva mennesket er når det ved dette stygge byr fram sitt begjær.

Så jeg vet ikke hva, faktisk, jeg lever på. Det å skape, for meg, nå, er bare å få. Vel er barn veldig morsomme, motivasjon, men som styrte er ungene slett ingen ting.

Man har lagt meg for hat og man er overalt. Og man smiler og ler over udåd befalt. Å ha tro på sin neste når kvinner er så er ei lett. Og blitt knuste er de trygge få.

Hva vil skje når det lysner, og det jeg får til. Det er ufred og vold hva den kvinnemakt vil. Ingen grense for ondskap er hva den har fridd. Helt vanvittig er hva folk i natta har lidd.

Hva jeg nå gjør er ikke så svært komplisert. Jeg går tur, tar en røyk, plukker søppel, plassert, og jeg skaper, kan hende, en ting eller to. Men, vit, intet jeg skaper i hjertet har bo.

Og, jeg tenker, hva må ikke Jesus ha sett. En kan lure på om Herren fortsatt har vett. Kanskje er Han blitt gal. Kanskje sånn vil det bli, at vi ender i galskap, hva det har å si.

Gud lar dømme de hjerter, og sånn sett er en vel det samme om en er en kvist eller gren. Men det er ikke morsomt å ikke få til ved å tenke hva fatt er, og fram føre vil.

.·: :·.

søndag 13. september 2020

Norske ordtak

De norske ordtak, som Ivar Aasen samlet inn, og som i bokhylla mi er utgitte av forlaget

Vigmostad & Bjørke,

presenterte av Johannes Gjerdåker og Gudmund Harildstad,

med ISBN 82-419-0285-9,

er gull verdt. I våre dager er der mange skilte foreldre. Fedre har ved det ikke samme betydning for unger som før, da i kraft av myndighet å være, ved læring og ved ord. Disse norske ordtak bør etter mitt skjønn forefinnes i ethvert hjem. Foreldre vil kunne lage morsomme stunder, ved dem. Og for alenemødre vil de kunne være støtte og hold og gi myndighet overfor barnet ved forklaringer gitte. For eksempel er der tre ord om det å lute seg. Og ordet "lute" er jo litt morsomt, og vi kan tenke på verbet som motsatt "gjære", som på nynorsk jo er "gjere". Ett av disse tre ord er,

"Han fær luta, som nokot skal lyfta."

.·: :·.

fredag 11. september 2020

Inspirationen

Jeg har, på Prixnix.comher, vist til at Henrik Wergeland kunne være skarp. Spydig. Jeg tenker, imidlertid, at man må være våken for å oppfatte det. Om ikke, vil man bare overhøvle rytme og rim. Dette diktet, som her følger, er også skarpt. Første vers er en artistisk bejaelse av dette overnaturlige, det som liksom fryder ved umulig å være, som guddommelig utenomsanselig eie, og dinosaurer og UFO vesener, og den slags. Deretter følger, i de to neste vers, betenkeligheten. Sorgens glede. Seg selv å være. Vi bør, tenker jeg, i denne vår tid, erkjenne storheter før oss. Og denne Wergeland, vet dere, var en av de som våre fedre løftet fram.

O Henrykkelses Sekund,
Saligheders Fødselsstund!
Du maa frydbelæsset dvæle
til mit Hjerte vinder Mæle,
til det mestre kan sin Tanke,
til det engang bliver træt
ad saa maaløst, sterkt at banke,
til det engang bliver mæt
af den søde Fryd at græde,
medens mine Læber juble,
medens Øjet straaler, medens
brudte, vilde Ord (og dog
skjønne som Salgighedens
ubekjendte Himmelsprog)
stødende paa Tungen snuble,
somom ikke jeg var klog.

O det er somom en stille
lummer Regn faldt i mit Hjerte,
somom Knuden af min Smerte,
Dryppestenen af min Ve,
Sorgkrystallen i mit Sind,
opløst i Velsignelse,
ud i denne Graad maa trille
over hele vide Jorden,
hyllende dens Bjerge ind
i en skabningssvanger Sky,
i sit lunkne Mulms Neddignen
svangrende den med Velsignelsen,
til en frydfuld, skyldløs Vorden
svangrende dens Dyp paany.

O hvor har jeg nok af Mæle,
for at tale ud min Lyst?
Nok af Hvælving i mit Bryst,
nok af Luft, af Rum, af Lyd,
ømme, zittrende og høje,
for i Toner at besjele
denne Over-Last af Fryd?
Nok af Speile  i mit Øje
forat fange op det Hele?
Nok af Sanser for at nemme?
Nok erindring for at gjemme?
Nok af Tanker for at fatte?
Nok af sterke Nervestrenge
for at ære Glæden lenge? ...

.·: :·.

Nytte er å nyte

Om skogen ikke hilser deg,
med lyder, syn og lukt,
du føler skogen merker seg,
og smaken er dens tukt.

Da må der ryddes, gjøres opp,
og gjøres fint igjen.
Å gå til krig er ikke topp.
Å føre fram, må en.

Den er så var, den skogen, på
ethvert som skogen får.
Den brennesle vil opp å stå
når utøy til den når.

Hold øye med hva skogen gies
av fuglesang, og skit.
Den fuglesang er på deg pris,
ved syn, som trøst og lit.

.·: :·.

mandag 7. september 2020

Vet dere

Vet dere, at jeg jager meg opp. Det må dere ta i betraktning. Også det at jeg vet jeg gjør det. Men denne idiotien. Den burde vært løst for lenge siden. Og de som er mest til å klandre, liksom, er de som står meg nærmest, familie, og naboer. Men hva har de vært utsatte for? Og, hvordan er det, når verden ellers, bestemmende, er helvete? Hvem, og hva er du? Hvem bestemte at fengsel er verre enn Guds dom? Hvem gikk med på at så er? Hvem? Vi er i bakevja av elva. Om den ikke skal bli en dam, må det krefter til. Jeg har tro på Norge. Solmøy, forsåvidt, som Aukrust formulerte fenomenet, men på alt som fedrene befordret av godt. De var ikke alle fra Kattem, ikke sant. Bli voksne. Og hva som nå er, synes meg, er at ikke bare går alt til grunne, av hva som oss er, men et hvert individ møter seg selv i døra. Det er for jævlig. Gi meg rom.

.·: :·.

Jenter

Kva jenter ser er til å få
er retning gjeve, håpa på,
Der går i lendet mang ein sti,
og mang ein ås og ferdast i.

Kva jenter, ved sin mynde får
er ikkje kva som ynde rår.
Kva jenter har å skilte med
er overnatting, og Guds fred.

.·: :·.

Dunder og brak

Det å lykkes og å få
til er hva nordmenn håper på.
Det å eie fram å nå
er ikke grunn, ei liv å få.
Målet gjør seg, er en gjort,
og en vil ikke komme bort.
Det er dumt å gå seg vill,
og en kan sette liv på spill.

Gå i høyden vil en jo,
og vinne høyde, vil vi tro.
Nede vil en jo seg te,
enhver vil heve seg fra det.
Og i Dunderskogen lyn
og der i Dunderskogen syn
gjør at Dunderdalens vis
er hva på en vil sette pris.

.·: :·.

søndag 6. september 2020

Livet kan være så mangt

Kan hende livet er en buss,
med kvinner, menn og barn og russ.
Kan hende skal en ha billett
som gyldig er, for, rett og slett.

Kan hende skal man sitte pent
og ikke sånn impertinent.
Og kanskje skal man være med
når bussen bryter opp, et sted.

Og bussjåføren elsker barn
og der på fanget hans er garn.
Og vinduene er litt små.
Så de er sikkert utenpå.

Men innsikt får en mye av,
for herlig er de barnas kav.
Og blir det mye frodighet
så lager man tålmodighet.

Når man skal sove, lukker man
sitt øye som en konglet gran.
Da er man, liksom, helt seg selv
og bussen er som fall for elv.

Og bussen kjører veldig fint,
for ellers ble en helt forpint.
Og det går opp og det går ned
og enhvers sete er helt med.

For, livet er jo ikke ståk
og uro gitt ved bølgers bråk.
Og inne på det er en jo
når på seg selv en har å tro.

.·: :·.

Hva gjelder bussen er det jo ikke spørsmål om hvor den skal. Det gjelder bare å stige av bussen på det rette sted, til det riktige tidspunkt. Og på norsk har vi dette uttrykket "(gode) busser". Hva er det?

Helt grunnleggende

Substantivet "stol" og verbet "stole". Ikke sant. Og substantivet "to" ... Hva er det. Og vi skal ikke være så store, som nordmenn. Vel er vi herlige, men Gud rår, og vi trodde på Odin, ikke sant. Vi gikk vill i alle disse tilsynelatende myndighetene. Gud rår, og Gud lar ikke noe foran seg. Gud er alene når Gud er sint. Når noe skal oppnåes, imidlertid, kreves et vitne. Se Femte Mosebok 19:15, ref. 17:6. Eller Fjerde Mosebok 5:13 og 35:30. Og hva er dette? Mer enn 1300 år før Kristus? Hva er vi, egentlig, to tusen år etter Kristus? Chips? Vet dere ... 

.·: :·.

fredag 4. september 2020

Retning

Det går en lyd av vår i høst,
av glede, sorg, og sorgens trøst.
Man opplevde så mye rart.
Med det er noe å ha klart.

Ha takk, Vårherre, takk for alt
som ned i vår forsamling falt.
Vi vet å prise som seg gjør.
Å komme over gjør en før.

Vi vet at livet er så mangt.
Og mest av kristne blir forlangt.
Tross skader, sår, og dype arr:
Den høst er bare fæl for narr.

.·: :·.