tirsdag 19. mars 2019

Hva skal man tro på

En ting er helt sikkert, og det er at om en mener en er frelst ved å bli som barn igjen, så har en ikke skjønt det. Frelst er et øyeblikksfenomen, og noe å gå ut fra. Og det er teit å tro på kirka. En skal hedre sin far og sin mor, for ved det viser en at en har en forståelse av betydningen av bo og av gjemme, kall det opphav, gjerne, og folk, altså samfunn, vil også gjerne bli verdsatte. Men en skal tro på Gud. En skal tro på at det simple og det dårlige kommer til kort, og en skal tro at det ekle og det vonde blir dømt. En skal tro på at en, ved å tro seg ihjel, som et barn, nærmest, av Gud blir ivaretatt, og fridd. Les saligprisningene i Bergprekenen.

.·: :·.

fredag 15. mars 2019

Verstingene

I noen dager, nå, har jeg hatt kontakt med verstinger. En ble jeg kjent med, en var jeg fryktelig nære, et par har passert meg på gangveien, og et par har stått et par meter i fra meg og kikket på meg. Disse menneskene er syke, og trenger hjelp. Hva de har gjort, eller er blitt gitt å gjøre, og jeg skriver «gitt å gjøre» med en viss reservasjon, er å utvikle den fullstendige likegyldighet og skamløshet. Derved er de nærmest usårlige. Vi må erkjenne at opplevelse av stand å være i har betydning for overlevelsesevne, og for hvor mottakelige vi er hva gjelder påvirkning, fysisk såvel som psykisk. Og om en er fullstendig skamløs er det nærmest intet som biter. Dette er en djevel som er simpel. I symbolbruk, og ved hva vedkommende sier, kan denne djevel på ingen måte leve opp til hva Piken er i stand til. Piken er, ved sammenligning til denne djevel, krystallklar. Piken har klasse, og denne djevel lever opp til at nivå av ferdighet.

Vedkommende er ikke schizofren, egentlig, mener jeg. Vedkommende har ingen forestilling om at noe gjelder, og motsetninger, for eksempel, og identifisering, er for vedkommende virkemidler. Effekt er hva vedkommende er opptatt av, og selv denne opptattheten, mener jeg, bryr vedkommende seg ikke om å holde oppe, om så er. Vedkommende er slem, da vedkommende ikke bryr seg. Og der er ingen grenser hva gjelder hvor slem vedkommende kan bli.

Dette menneske er produktet av den absolutte degenerering av det moralske mennesket. Og vedkommende vil, mener jeg, være mottakelig for sunn psykiatrisk behandling, om enn vedkommende er vanskelig å komme innpå, og med psykiatrisk behandling mener jeg her innleggelse på sykehus. Vedkommende vil måtte savne nærhet. Og sånn er det jo, at når vi føler for nærhet, så vil vi tenke på å vedlikeholde og å utvikle smil.

.·: :·.

onsdag 13. mars 2019

Prostituert å være

Der er altså i mitt sinn og i min leilighet ingen som er representerte. Kongen er representert, ved en mengde artefakter, særlig bøker, men Kongen er ingen verdi. Og Kongen er synlig ved en uniform, og ved Krigsskoleringen min. Alt jeg har av ting i leiligheten min er slik at de er meg selv. Arvene fra familien min, ting jeg knytter til min mor, og mine søsken, bildene jeg lager, og, etterhvert, mekaniske, elektroniske, og teite ting jeg kjøper, er alt meg selv. Alene så.

Jeg har en formening om hva det er som er spredt på veggene mine, men sikker er jeg ikke. For meg er det skitt, påført leiligheten min. Jeg tenker at folk kan ha minner til det som er gjort ved forurensningen. Om så er, vedkommer det meg ikke. Og hva jeg tenker om skitten, er at om det er organisk materiale, så vil det etterhvert brytes ned. Organisk materiale som brytes ned vi ha bakterier i seg, men lagene med skitt i leiligheten er så tynt, og det er så tørt i leiligheten, at jeg tenker nedbrytingen går over natta. Og da, selv om det blir vått, hvilket det vanskelig kan bli, for det fester seg som hinne, vil det ikke kunne bli livlig igjen, om det ikke påføres smitte.

Jeg har vært festet i blikket. Som offiser i Hæren virket jeg i sjefens ånd, og som profesjonell soldat var jeg oppmerksom på hvordan jeg skulle te meg. I over tjue år har jeg imidlertid vært erklært gal og uføretrygdet, og da kan jeg umulig være eller ha vært noe. Forøvrig er det slik at en kristen nok vil kvie seg for å bli for fokusert, hva gjelder oppfatning av hva som lønner seg. Det er jo hjertet Vår Herre prøver.

Basics, er at der er begått en kriminell handling ved fengslingen av meg og ved mishandlingen av meg. Det kan ikke imøtegåes.

.·: :·.

mandag 11. mars 2019

Harald Kjell Samstad

Tilfeldig, vel, kom Heimdals optiker i dag til å la meg minnes min stefar, Harald Kjell Samstad. Og det er noe med det, hva gjelder stefar å være. Harald var min stefar i gavnet, og han ble min beste venn. Men Harald var aldri min far i navnet. Det var aldri noen tvil om hvem min far var. Da jeg, første gang jeg traff Harald, ville gi ham en godnatt-klem, fordi mor var så begeistret, avviste han meg. Og da jeg som litt eldre gutt kalte ham "far", avviste han meg. Jeg prøvde to ganger. Og jeg mener bestemt at da jeg som tenåring bestemte meg for å melde meg ut av Statskirken, så var det Harald, på et eller annet vis, som fikk meg til å ta saken opp med far. Jeg kan faktisk ikke huske at jeg noen gang var til stede når far og Harald var samtidig på samme sted. Men der var ingen konflikt. Og der er blitt hevdet at far en gang takket Harald for å ha ivaretatt hans barn. Ingen av dem snakket om den annen.

Og jeg er Harald takknemlig for det vis han skjøttet. Om jeg hadde hatt to fedre, følt så, ville dette med fars ånd, og med ånd, autoritet, ikke kunnet være så selvsagt.

Harald var min mors følge, derom var der ingen tvil. Og Harald var far i huset. Betingelsesløst så. Og med farmor og farfar Samstad i huset nedenfor vårt, så jeg mor litt anspent, innimellom, tror jeg. De var jo ikke besteforeldre til min søster og meg. Men Harald var genial til å tekkes jenter, mener jeg, i det han alltid hadde smilet på lur, og han omtalte sine foreldre som i et spesielt lys. Og han holdt intet skjult for meg. Så det var et trygt og harmonisk hjem jeg hadde, gitt ved Harald og mor, om enn Harald ikke var min far.

.·: :·.

lørdag 9. mars 2019

Hvorfor smiler man til sånt

Disse individene som skylder på Gud mhp. deres misgjerninger og ugjerninger, er selvsagt tapere i Retten. Gud gir ikke konkrete pålegg. Gud kan oppmuntre, forsterke, vekke, tilskynde, reagere. Og den som ond er, vil uvilkårlig bare degenerere, og bli enda verre. For det er altså sånn, at som vond kan en være vond til en viss grad. Relativt ond, så å si. Litt eller mye jævlig. Og enden på den visa kjenner alle.

Når den som ond er føler for å gjøre noe, så er det jo sånn, at enhver forstandig vil bli veldig oppmerksom?

.·: :·.

fredag 8. mars 2019

Slemt

Man har framelsket de verste idioter, har man ikke det? Sadister og psykopater, hypnotisører, og regelrette drapsmenn, ved rå brutalitet og ved påtvungne medikamenter? Korrupsjon og homoseksualitet? Mørkemenn? Og på et tidspunkt valgte man å oppheve loven, i realiteten? Og tvang det igjennom?

Og klasse, mener man, er en grad å nå? Som på en stige? Som om det å være uten klasse er et heldig utgangspunkt?

Vår fedre var kanskje ikke så dumme, selv om de ikke hadde datamaskiner? Jeg bare spør.

.·: :·.

torsdag 7. mars 2019

Sentralt plassert å være

Eventyrboka fra Asbjørnsen og Moe er i bokhylla mi erstattet med en manipulert utgave, hvor eventyrene er ødelagte. Så jeg får ikke sjekket eventyret. Men vi husker eventyret om de tre bukkene, mener jeg det var, som måtte passere en bro for å komme et sted, og trollet under broa, som telte dem, og utsagnet "huff, nå teller han deg også". Denne broa er altså midt mellom de to stedene, eller de to tilværelsene, og trollet er det onde som tilegner seg den som vil ta seg til det andre stedet ved å skulle gi en anledning. Jeg husker ikke moralen i eventyret. Men en bro er altså ikke et eie. Det er ikke broa sin fortjeneste at et sted er som det er, og det er ikke sånn at broa holder stedet oppe. Broa er plassert, gjerne, sånn at det er lettvint å ta seg over. Men da er broa Gud gitt, og den eller de som rår for broa er ment å forsvinne i tilveiebringelsen, ydmykt, tjenende, og Gud takknemlig.

Da Jesus døde, heter det seg, revnet forhenget til det aller helligste rom i tempelet i Jerusalem, altså til det innerste rom, hvor Arken var. Jesus kunne oppfattes å være bindeleddet mellom mennesket og Gud. Og Jesus stilte ingen krav til måte å være på, eller til hensyn å skulle ta. Jesus stilte ingen krav til offer. Tvert i mot, lot han seg henge på korset, som hva en benyttet seg av i det umulige valg. Om vi tenker oss Jesus som bro, så er det vel sånn at Jesus klart og tydelig gjorde det klart at en ikke man svømme over broa. Det har med armer og bein å gjøre. Det har med driv å gjøre. Men at så er, tør være opplagt.

.·: :·.