søndag 13. mars 2022

Solveig lo

Jeg var fryktelig sliten, det var hva jeg var,
og som ungene gråter, jeg, er jeg så klar,
det i hvertfall der inne, i sinnet mitt kalt.
For, det smerter å være et barn og ha falt.

Men så traff jeg ei jente. Jeg gjorde honnør.
Hun var akkurat sånn som de jentene bør
være når de får øye på en utkjørt mann.
Hun sa, gled deg, her er jeg. Se her hva du kan.

Det vil nok ikke vare, den saken er grei.
Det var bare et møte, og hun er på vei.
Men det skjedde da noe. Hva kaller man slikt?
Hva det førte til var at jeg skrev flere dikt.

.·: :·.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar

:. † .:
ღ ⁂ ☁ ★ ☆ ☀ ♥ ✦ ✧ ✯ ✿ ❀ ◉ ⦿ ·: † :·

Takk for din kommentar!
Den er vel snill og rar.
Og røper du ditt navn
så er det intet savn. ♫♥♪