lørdag 3. april 2021

Dette med respekt

Kjære soknebarn, dere vet at mennesker ofte er sånn at de krever respekt. Jeg mener, ikke bare sånn at de i kraft av stilling og stand krever respekt, altså formelt sett, men det er ofte slik at der er mennesker som er ruinert av synd og som blir rasende om en ikke viser dem respekt, men tvert i mot viser at de ikke er så store, akkurat. Slik at i visse miljøer, i dag, og da særlig i ungdomsmiljøer, er det blitt til at man ikke viser respekt, men man gir respekt, omtrent sånn som man gir julegaver. Ved etablerte tegn og signaler gir man liksom uttrykk for respekt, uten egentlig å mene noe med det, men man kan si, for eksempel, at «så du ikke hva jeg gjorde,» liksom, om det blir sak av det. Det der ligner på hva vi nordmenn kaller «sivil ulydighet», som vokste fram under den Annen verdenskrig, da Norge var okkupert, og hvor en lød ordre fra okkupasjonsmakten, men ikke gjerne, slik at en måtte hele tiden fortelles hva en skulle gjøre, ikke sant. Det var nesten sånn at om man fikk ordre om å slå inn en spiker, så måtte man ledes inn i øvelsen. «Hvordan skal jeg gjøre det,» liksom. Det var omtrent sånn at man spurte «hvor på spikeren skal jeg slå,» ikke sant. Enerverende blir sånt for den som vil være sjefete.

Men man skal gi respekt når så kreves. I fra gammelt av er der et ord som går på at «æres skal som æres bør». Og i Bibelen finner vi budet om å hedre sin far og sin mor, og også andre ord om å vise eldre ære. Også, er der ord om å vise fremmede oppmerksomhet. Plutselig kan den fremmede som viser seg for en være en engel. Og vi skal ikke være som grisen, som ikke tygger drøv, og vi skal ikke være som hesten, som ikke har splittede hover, men vi skal være årvåkne, og ikke være fulle av oss selv. Er vi fulle av oss selv blir vi fort vemmelige.

Likevel er det sånn, at en ikke kan gå rundt å være redd for at en ikke er flink nok til å vise respekt til de som virkelig krever respekt. Gjør en det, vil frykten fort utvikle seg til angst, og en blir engstelig i all sin gjøren og laten. Og på torget i byen, for eksempel, når der er mye folk, og i butikken, og på plena foran naboen, for eksempel, er det gjerne sånn at en omgåes uten å være formell, og når en går rundt og er innadvendt og kikker, for å få med seg hva det er som skjer, så er det tilforlatelig om en rent faktisk vender ryggen til en autoritetsperson. Noe annet er det om en ikke er i stand til å gi honnør. Historiene om Jesus sier oss at Jesus, om han helbredet et menneske, gjerne sa noe som at «gi, rent faktisk, takk til Gud». Altså, vis takknemlighet. Vis at du setter pris på hva du får.

En kan, på jorden, rent faktisk møte Herren Jesus Kristus, i de underligste skikkelser. Og en kan møte seg selv i døra. En bør være årvåken. Om en er simpel og dum, straffer det seg, på sikt. Den som graver en grav for andre vil selv falle i den. Og det å vende ryggen til en mann er ikke sånt som en gjør.

Jeg jobber akkurat nå med et noteark. Jeg har laget en sang, og jeg har nedfelt notene, men i sangen er der tre vers, og notene, når de gjengies, er bare ett vers. Jeg er jo ikke formelt utdannet til å skrive musikk. Slik at jeg vet ikke hvordan jeg lett kan få laget repetisjon på det notearket, for å få avspillingen til å bli tre vers. Og jeg tenker, det er to ting med det. Ett er det at det å skrive noter helt sikkert er grunnlaget for dataprogrammering. Hva, konkret, jeg tenker på, er at i det enkleste programmeringsspråk, som er HTML, og hvor man lager et sånt «style sheet» ved CSS, er det sånn at når en lager en bolk, som man kaller «div» eller «span» eller noe sånt, så er det sånn at bolken har en definitiv begynnelse og en definitiv ende. Om man bak denne enden lager en ny lik ende, vil datamaskinen lete tilbake etter den relaterte begynnelsen. Den vil da hoppe over den definerte bolken, og se videre bakover til den finner den. Man kan undre seg over hvordan man har fått det til å bli sånn. For, sånn er det ikke når en skriver noter. Ved en ende som angir repetisjon, vil musikeren gå tilbake til første utgangspunkt, uten tanke for bolker i musikkstykket. Slik at dataprogrammering er langt mer presist enn hva noteskriving er. Men det er jo ingen tvil om hva opphavet er. Det andre jeg tenker på, er at det koster å være kar. Jeg er redusert, blitt, intellektuelt, og det er strevsomt å gjøre det sånn at jeg får avspilt alle tre versene. Jeg må kopiere notene, og lage tre av den sangen på notearket, lage til nye repetisjoner, der det trengs, og det blir mye å holde styr på. Jeg blir utslitt, mentalt, av å gjøre det. Men det kreves at jeg så gjør, tenker jeg. Det har med respekt, å gjøre. Det har med vilje til å ære sin neste, å gjøre. Det har med motvilje til å være dum, å gjøre. Det har med vilje, å gjøre, til ikke å vende ryggen til.

Ære være Gud, vår Far i Himmelen, som var, er og blir vårt hold. La oss ikke glemme å vise vår takknemlighet.

.·: :·.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar

:. † .:
ღ ⁂ ☁ ★ ☆ ☀ ♥ ✦ ✧ ✯ ✿ ❀ ◉ ⦿ ·: † :·

Takk for din kommentar!
Den er vel snill og rar.
Og røper du ditt navn
så er det intet savn. ♫♥♪