torsdag 18. mars 2021

Der er noe bak oss

Kjære soknebarn! Nå er det gått litt mer enn to tusen år siden vår far i Himmelen, Jesus Kristus, kom til verden. Det er jo en stund siden, og hva, kommer jeg til å tenke på, var Norge da. Arkeologer vet noe om det, selvsagt. Hva jeg tenker på, sånn med en gang, er at det var en av disiplene til Jesus som fikk å leve til Kristus kom igjen, leser vi i Bibelen. Det var Johannes, en av Sebedeus-sønnene, tør vite. Den disippelen Jesus elsket. Det at han skulle leve til Kristus kom igjen betyr jo ikke at vi skal fatte at han da skulle dø. Han skulle bare bivåne at Jesus for annen gang gjorde seg gjeldende.

To tusen år er lang tid, og hva har ikke den mannen opplevd, må en spørre seg om. Hvor har har han ikke vært? Han tenkte nok på tilstandene i Jødeland, på den tid, og han tenkte nok på hva Jesus sa etter at Jesus viste seg etter sin død, nemlig at en skulle dra ut å gjøre alle folkeslag til Kristi disipler. Så, hvor dro vedkommende ... Han hadde selvsagt en forestilling om hva som var i øst, i hvert fall sånn med en gang. Babylonia, og Persia bak. Og der var historie. I nord var der mye mindre historie, og opplagt villere. Romerne, som rådde på den tid, hadde jo kommet nordfra langs stranden av Middelhavet. Og der var sikkert ville historier om gallere og hva som enda verre var, lenger nord. Jeg tenker han dro nordover. På den tiden, tenker jeg, var der ikke mye stort av båter. Kanskje kjente man knapt til hvor stort Middelhavet egentlig er, og det å ta seg ut i båt ved Spania, for så å dra langs Portugalskysten nordover, var nok ikke så aktuelt, i år null. Tenker jeg. Jeg tenker han tok sekken på ryggen, fikk med seg et muldyr, kanskje, og begynte å gå i retning Tyrkia. Altså, nordover. Han som var mann til henne som ble mor til Salomon, og som David lot omkomme, på sett og vis, var jo fra det området. Og romerne kunne sikkert fortelle historier om de der frygierne, som de kaltes, og da måtte de nesten nevne Grekenland. Så, det var noe med det, tenker jeg. Og Tyrkia er stort. Men det stredet, der oppe, hvor en kommer videre nordover, er ikke bredt. En kan svømme over. Og, etter å ha gjort seg kjent, hvor dro Johannes videre. Til verdens ende?

En kan undres. Og det var det første århundre etter Kristus. Veier, da, i Europa, var det selvsagt ikke snakk om. Kanskje var der noen små bosettinger, ved stammer av mennesker som hadde funnet sammen. Nok var der noe dyrking av mark og noe husdyrhold, men primitivt, og i det små. Hvor lang tid tok det for vedkommende å komme til Danmark? Hvor mange barn laget han på veien? Og Danmark er et deilig land, men da han sto der på nordkysten og kikket nordover, hva tenkte han? Båter, på den tiden? Tenkte han på å ta seg til Sverige? Han ville til verdens ende? Ble han sint da han kom til Sameland og ikke kom seg lenger nord? Hadde han fyrstikker? Hvorfor ble Norge kristnet på tusentallet etter Kristus? En kan undres.

Takk, Gud, vil jeg si. Takk for alt vakkert som i landet er lagt. Takk for at målet er som det er, og takk for at vi kan undre oss over hverandre, om en faktisk har jødisk opprinnelse, den en forholder seg til. Abrahams ætt. Etter Johannes var der vel fler som dro. Kanskje hadde Johannes med seg en kamerat eller to da han begynte ferden. Men noe skjedde, etter Kristus. Og det er morsomt å tenke litt på hva som kan ha skjedd.

.·: :·.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar

:. † .:
ღ ⁂ ☁ ★ ☆ ☀ ♥ ✦ ✧ ✯ ✿ ❀ ◉ ⦿ ·: † :·

Takk for din kommentar!
Den er vel snill og rar.
Og røper du ditt navn
så er det intet savn. ♫♥♪