lørdag 10. oktober 2020

Kunst

Denne bloggposten skriver jeg til unger, særlig, og til unger på Kattem spesielt.

Vet dere, unger, at virkelig kunst er ikke laget for at en skal identifisere seg med den. Jeg mener, en fin sang kan være sånn at en som moden vil ønske å gi den til kjæresten sin, eller til en venn, som fra meg til deg, på en måte, men virkelig kunst retter seg til intellektet. Tanken, og hva vi tenker. Og da blir virkelig kunst kanskje fort kjedelig, ikke sant, for en tanke blir en jo fort ferdig med. Men det er noe kunst som likevel er evigvarende. Maleriet av Leonardo da Vinci kalt «Mona Lisa», som henger i Louvre i Paris, i Frankrike, er et eksempel på det. Dere finner det på internett. Det ble malt på 1500-tallet, og det er noe med det, også sånn historisk sett, ikke sant, for akkurat da var det Reformasjonen var, som etablerte den protestantiske kirke til forskjell fra den katolske. Sikkert er der mer. Renessansen, som man gjerne tidfester fra år 1400 til 1600. Så det er mye å henge seg opp i, når man nyter kunstverket, og hva man henger seg opp i kan være greneseløst. Så, virkelig fantastisk kunst blir man aldri lei av. Men å identifisere seg med hva som er framstilt, og gjøre en greie av det, som enten dømmer eller gleder en, er det liksom ikke kunstnerens mål at man skal gjøre. Når jeg, for eksempel, har funnet to teite steiner som jeg har kalt «fehode» og et «hestehode foran» som jeg har satt opp i Dunderskogen, så er det et kunstverk, som jeg her viser. Det er ikke meningen at man skal le eller gråte når man ser på det. Det er meningen at man skal tenke på det. De gjerdestykker, og de kvisthauger jeg har laget, er annerledes. Der har jeg gjerne fått innskytelser om hvor bør ligge, og så har jeg fornuftig tenkt, etter hvert, at dette vil barn synes godt om. Det er jo for dere barn, primært, jeg har ryddet skogen. Og det kan dere forholde dere til, sånn emosjonelt, på en annen måte enn når dere forholder dere til det maleriet av Leonardo da Vinci. For, de gjerdestykkene og de kvisthaugene er da omsorg. Og den kan være teit, og den kan være fin, og den kan gi noe å fundere på, men den er ikke gull.

Den sangen jeg har laget, eller antydet, ved tonen, kalt «Kjærlighetsvise for barn» er annerledes. Den er ment å være gyldig hvor som helst når som helst. De vitenskapelig orienterte vil selvsagt peke på at den er laget i en særlig tid på et særlig sted, så det er rimelig å anta at hensyn ble tatt. Men likevel. Og sånn er det med alle mine sanger, eller komposisjoner, og med alle mine visdomsuttrykk, og med alle mine dikt, og med alle mine tegninger. De er ikke omsorg.

.·: :·.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar

:. † .:
ღ ⁂ ☁ ★ ☆ ☀ ♥ ✦ ✧ ✯ ✿ ❀ ◉ ⦿ ·: † :·

Takk for din kommentar!
Den er vel snill og rar.
Og røper du ditt navn
så er det intet savn. ♫♥♪