søndag 2. februar 2020

Freuds idioti

Gir det mening å si at Sigmund Freud gikk inn for å skille mellom sorg (id), glede (ego) og ros (superego)? Og da, ros i betydningen belønning?

Det er jo en helt meningsløs antagelse om psyken, for en kristen. Den vonde, som kan være relativt god, mener seg å være, vil tenke en form for balanse mellom sorg og glede, og at rosen, altså belønningen, er styrende. Saken er, imidlertid, at på samme måte som at den vonde mener at verden er en kamp mellom det onde og det gode vil vedkommende tenke seg en sånn kamp i seg selv. Freud skrev det klart og tydelig. Og, på samme måte som at den vonde anser seg selv for å være dette vonde i samfunnet, i kamp med, og i balanse med, og avveiende, det gode, vil det vonde i dette individet være hva som rår. Det er spill for galleriet, alt hva den vonde tilkjennegir. Sannheten taler for seg selv.

Det er jo sånn at vi som mennesker bærer på noe som er ubevisst for oss. Og, dette som er ubevisst er alltid smerte. Om en er der at en er orientert om å ta igjen, full av hat og misunnelse, så gir det seg selv at dette skillet mellom to ting i psyken kan pekes på. Sinnet blir da ønske. Om en er i kjærlighet, til forskjell, vil smerten være stilling der sinnet er stand, og konstitusjon der sinnet er kondisjon.

.·: :·.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar

:. † .:
ღ ⁂ ☁ ★ ☆ ☀ ♥ ✦ ✧ ✯ ✿ ❀ ◉ ⦿ ·: † :·

Takk for din kommentar!
Den er vel snill og rar.
Og røper du ditt navn
så er det intet savn. ♫♥♪