lørdag 4. august 2018

Nansen og Lian

Da Nansen var i Trondheim for å undersøke trøndernes vidd, gikk han nok fra Hestsjøen over Rønningen til Lian. Og der sto han også den andre gangen, tenker jeg, etter å ha vært på Heimdal etter den første turen, og da sto han på undersiden og kikket opp på lia. Og det begynte å bli kveld, og det var sol, og Fridtjof Nansen syntes nok at det var veldig fint. På toppen av lia var en ås, så han sikkert, og så tenkte han på at vikingene hadde åsatru, sånn at de gamle norrøne gudene sikkert hadde klatret opp til der de var, også tenkte han på at han kjente ei jente som het Åse. Tenker jeg. Han var sikkert litt begeistret for henne, og så tenkte han at om han klatret opp, han også, ville de kanskje bli kjærester. Det tror jeg. Og sola ga åsen et slags gyllent skjær. Sola var jo i ferd med å starte nedstigningen på himmelen, sånn at den sto litt til venstre og litt bak åsen. Og det var nesten sånn at den lakkerte åsen. Dette var jo før 1900, så jeg vet ikke om de hadde lakk da. Men Nansen måtte jo finne på et ord for det han så, tenker jeg. Kanskje det var han som fant på ordet lakk. Selv om det ikke er veldig sannsynlig, for ordet er nok eldre. Uansett, når han sto der og så på det gyldne skjæret over åsen, så tenkte han sikkert at det lakker og lir mot kveld. For, han likte seg nok. Og slik fikk nok Lian navn.

.·: :·.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar