mandag 12. mars 2018

Til Hennes Kongelige Høyhet Prinsesse Ingrid Alexandra

I dag har jeg foretatt en kvalitativ undersøkelse av bamsemumsen. Det gjorde jeg ved å sette bamsemumsen opp mot seigmannen, og jeg gjorde det sånn at jeg blandet bamsemums og seigmenn i en glassbolle, og så puttet jeg en skje oppi, sånn at jeg kunne ta tak i godteriet uten å påvirke det.

Det første som slo meg, var at hos seigmannen er det mye armer og bein, hva det ikke er hos bamsemumsen. Hva det skal bety, må en jo lure på. Og det slår meg at bamsemumsen har skall. Vi kan jo nesten ikke si at bamsemumsen har hud, for den er jo bare sukkertøy, men den har sjokoladeovertrekk. Og det siste som gikk opp for meg, var at bamsemumsen ikke er så bøyelig. Seigmannen kan jo danse.

Hva jeg ikke la merke til, er at bamsemumser alle er likedanne, mens seigmenn er ulike. Jeg oppdaget det ikke, fordi jeg bare puttet en seigmann i munnen om gangen.

Både bamsemums og seigmann smaker godt. Men til slutt i undersøkelsen min gikk jeg til det skritt å putte bamsemums og seigmann i munnen samtidig. Og det var himmelsk godt.

Hva jeg tror jeg lærte ved denne undersøkelsen, var at det å være bamsemums nok er å være litt sjalu på seigmenn. For bamsemumsen har jo det uttrykket i fjeset, ikke sant. Men bamsemumsen skal ikke være lei seg, vil jeg si til den. For den er rett i ryggen.

Og med det har jeg vel avsluttet min vitenskapelige karriere. Vel.

.·: :·.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar