Tilbake til framtiden

Dette har vært en vanskelig uke. Jeg har ikke fått sove om natten, fordi jeg har vært så bekymret. Uka startet fint, med at jeg fikk gjort ferdig min musikalske «finish» på Trixnix. Men så gikk det opp for meg at jeg måtte utbedre en stor sprekk i malingen på baderomstaket mitt, og med det startet en vandring i mismot og fortvilelse. Jeg får ikke malt baderomstaket. Jeg har ikke krefter til det. Men jeg fikk vasket det og jeg får flekket over de verste sprekkene.

Jeg er helt invalidisert av medikamentene som tvinges på meg. Ikke får jeg konsentrert meg, og ikke har jeg styrke til å gjøre noe. Jeg er hundre prosent ufør. Og jeg er utdannet offiser. Jeg fortviler når min evne til å mestre er ødelagt.

Tegningene mine denne uka gløder av fortvilelse. Og natt til fredag var jeg så fortvilt at jeg forfattet en anmodning om innleggelse. Den trakk jeg tilbake i går, men jeg vet ennå ikke om jeg virkelig skal be meg innlagt.

Imidlertid ser jeg lysere på tilværelsen nå enn jeg gjorde. Jeg er helt ødelagt, men jeg får flekket over taket på badet. Og leiligheten forfaller, ikke minst fordi jeg røyker, og kroppen smerter, men hodet fungerer, om enn jeg aldri gleder meg. Jeg må bare finne tilbake til barnet i meg og til opplevelsen av å bli ivaretatt av Gud.

Takk, Gud, for denne påminningen. Ved å gjøre ferdig Trixnix ble alt så alvorlig, og problemene med leiligheten gjorde at jeg mistet opplevelsen av å bli sett til. Men jeg er et lite barn. Jeg blir sett til. Om Kristus ekter Trixnix så er det samvittigheten min som ektes. Det er piken. Og leiligheten kan jeg gjøre som jeg vil i. Kristus passer på, og den totalrenoveres når jeg er ferdig med den.

.·: † :·.