søndag 14. februar 2016

Sans og samling

Dette har vært en rar uke. Jeg har tenkt en del på hva jeg er blitt, og på hva medikamentene som tvinges på meg gjør med meg. Jeg tenker mye på det. Og jeg har tenkt en del på hva jeg skal foreta meg nå som der ikke er mer å gjøre på Trixnix. Jeg har ikke kommet fram til noen konkrete svar, men jeg er kommet fram til at jeg ikke må ende opp som selvmedlidende og sur. Kristus ser til meg, og det vil åpenbares for meg, hva jeg kan og skal gjøre.

Denne uka postet jeg en ny samling epigrammer på Trixnix, kalt Dorthea etter min mormor, og ment å være skrevet til konfirmanten. Jeg lar den hvile en stund før jeg kritisk går gjennom den igjen. Må den holde mål! Denne uka fikk jeg også endelig til utseendet og adressen til samlingen med epigrammer kalt Ligaya, mener jeg. Jeg kan ikke forstå at det nå er noe mer jeg kan forbedre på Trixnix.

Lørdag fikk jeg i posten tilsendt medlemsbladet til Mental Helse, som er brukerorganisasjonen til psykiatriske pasienter. Bladet kalles Sinn og Samfunn. Og der har jeg denne gang fått inn en ytring om antipsykotisk medisinering. Jeg vil gjøre det klart at slik medisinering er invalidiserende. Det var fint at man valgte å ta ytringen inn i bladet. Det er et blad som leses av «alle» i psykiatrien. Nå har jeg sagt fra, og andre vil kunne oppleve det som fint å se en lidelsesfelle.

Takk, Kristus, for at jeg har det trygt! Vanskelighetene mine går på det å være helt alene og på det å være forgiftet. Men jeg er trygg. Jeg har vært innlagt som klart psykotisk 16 ganger. Jeg skulle ha vært ødelagt av psykosene, og avhengig. Jeg skulle gått til grunne. Men Kristus ville det annerledes.

.·: † :·.

1 kommentar:

  1. Gud er med deg og det er det viktigst. Lykke til videre og takk for at du gir ære til mitt navn.

    SvarSlett